Nyhavna_1939
Forskjønning og modernisering er betegnelser som brukes når gamle bydeler, industri- og landbruksområder forvandles til investeringsobjekter. Om prosessen er styrt av ytterst få aktører, påvirker utviklingen livet til de fleste. Det gjelder også sjøkanten i Trondheim hvis geografi er i ferd med å skrives på nytt. Er den planlagte byutviklingen uproblematisk og uansett bare positiv og spennende å være med på?

I am convinced that the future is lost somewhere in the dumps of the non-historical past; it is in yesterday’s newspapers, in the ‘jejune’ advertisements of science-fiction movies, in the false mirror of our rejected dreams. – Robert Smithson, 1967

1
Bensinstasjoner, gårder, skog. Bussen stopper for å ta opp reisende med sparsom bagasje. Hjulene valser av gårde. Spredtbygde strøk mellom jorder og villmark. Hus med transportmidler parkert rett foran inngangen. Alt renner forbi utenfor vinduet som på en skjerm – Rindal, som en av de siste gjenlevende rester etter den norske sosialdemokratiske drøm om en velordnet og stabil verden. Samfunnshus, rutebilstasjoner, et stupetårn på vannet i skogen. Åsene på Orkanger nærmer seg og snart vil byen også: Veiene blir breiere, rettere og med forbikjøringsfelt – motorveier helt inn i byen. Tettere og rastløs trafikk.
Bygningsmasser stappet med folk, dyr og dingser – hele inventaret som holder de fleste fullt sysselsatte i letingen etter den store meningen. Det gjelder å holde folk beskjeftiget: lån, bil, jobb, hus, barn, sport, kunst, kulturelle interesser, politisk engasjement, økonomiske bekymringer, og ikke minst ekteskap – alle hver for seg og samtidig likestilte i en evigværende samtid, nå som tiden har opphørt og hverken fortid eller framtid ser ut til å spille noen rolle lenger. Ga alle mennesker opp å lete etter en mening med tilværelsen, hadde man jo plutselig en livsfarlig befolkning å hanskes med. Raset går, og både dingser, lidenskap og menneskelige forbindelser blir en og samme i floden av varer susende nedover (stupet).
Trær. Søppeldunker. Parkeringsplasser. Lyskryss, syklister, biler som kjører i full fart forbi. Både bakken og vegger i det offentlige rom er merket med tall og anvisninger. Tegnene normerer livet folk imellom. Etter katastrofen i Hundre års ensomhets Macondo, tvang en alvorlig epidemi av allment hukommelsestap folk som glemte til å klistre lapper med navn overalt på ting.
Ved Samfundet, like før brua i Trondheim, er det masse artige folk i bevegelse å se. Tre arrete kiser med røyk i kjeften venter på trappa ved busstoppet.
Du ser knapt folk i gatene der jeg bor. Ser du forbi plenen og over hekken, fortsetter landskapets apati uavbrutt videre.
2
Hadde jeg ikke bestemt meg for å kutte ut dette kunsttullet? Var det ikke nok med alt som har skjedd – de der nede, de var mer enn villige til å la seg tråkke på og trampe på alt de kom over for en smule medieoppmerksomhet. Hilse farvel til det gode selskapet av suksesskåte feigingene og finne på noe annet kløktig å gjøre – hvor lenge har de tenkt å vente før å endelig gi opp, spare verden for så mye påtrengende kreativitet ingen har bruk for – i alle fall ikke slik, om de vil pushe sin egen kreative trang sågar opp i enden til folk, ved makt.
3
Den nære fremtiden smaker allerede Murphy’s law, og snart vil også jeg bli finknust til en formløs avleiring – det er like før, det er jeg sikker på – omsider vil entropien overmanne meg også, om det ikke har skjedd allerede. Forestill deg en sandkasse delt i to, med hvit sand på den ene siden og svart på den andre. Et barn løper hundre ganger en vei, til sanden blandes og begynner å bli grå. Gitt at barnet løper like mange ganger tilbake den andre veien, kommer sanden ikke til å bli svart og hvit som den var opprinnelig, men enda gråere enn før.
Jeg har ikke sett en “kunstnersjel” på noen år. Jeg har til og med latt være å forholde meg til eventualiteten om å treffe en. Men Elin sporer meg opp likevel – og her står jeg og venter på henne, på fortauet utenfor Sentralstasjonen.
4
Trondheim er tilsynelatende seg selv lik. Siden 2007 har det skjedd mye. Brattøra ligger noen få hundre meter fra oss på den andre siden av terminalen. Sentralstasjonen slik jeg husker den er ikke der lenger. Pilarene i marmor er borte. I deres sted står det et bygningsanlegg, en struktur som ligner en trapp under konstruksjon. Et gulltak skinner på den andre siden av jernbanesporene. Et par dager senere tar jeg en tur til Nyhavna, og så videre langs Nidelva og over brua til Brattøra. Bortsett fra enkelte likhetstegn, hadde jeg vanskeligheter med å huske hvordan det så ut her før. Bygningen med gult eloksert blikktak snakker et uhyre tydelig språk, den rydder seg plass og brøler etter oppmerksomhet: Det er panservognen som sluker den gamle Tollbua i jugendstil, trauste Pirterminalen og forgjengeren Pirbadet. Inntrengeren med gulltak fortoner seg som instrumentet som spiller grunntonen i det nye partituret, og den er vinneren som gjør rent bord.
Venstre Kanalkai er nærmest et arkeologisk funn å betrakte: gjennom jernbanetunnelen over moloen åpner Trondheimsfjorden seg stille og uberørt.
5
For fem år siden var jeg ofte på tur her alene. I all deres melankoli beholder gamle industriområder en rar tiltrekningskraft, kanskje bare på grunn av minner fra barndommen. I en allerede fjern fortid tilbrakte våre foreldre det meste av tiden på lignende steder. I fabrikkhallen ble det ikke bare produsert varer, men hele kollektive forestillingsverdener bygd på tungt arbeid og utnyttelse av arbeidskraft, og biproduktet de fikk med seg hjem fortsatte å prege tilværelsen vår i fritiden. Vi og de var vitner til at nye urbane områder tok over de stedene som generasjonene før oss hadde overlatt som frie lekeplasser.
6
Lørdags kveld opp i lia. Oleksiy sovner på sofaen, mens to snålinger setter i gang dansen til inntil da uhørt musikk. De fleste er gått, men skravla går hos de andre som er til stede. Da vi går ut av drosjen igjen ved Solsiden, kjennes det som å ha vært i selskap hos Le Grand Meaulnes av Alain-Fournier.
7
Nesten tilfeldigvis kom jeg over et bilde av en ung dame som går med en svart sekk på ryggen mellom stein og drivved i et elveleie. Teksten forteller at elveleiet hører til Santa Fe elven i New Mexico, en liten sideelv til Rio Grande som renner gjennom byen Santa Fe, og at den 17. hver måned siden september 1987, i en periode av sju år gikk performancekunstneren Dominique Mazeaud her utstyrt med store søppelposer gitt av byen, for å gjenta sin rituelle great cleansing-performance. Hun fjernet søppel – kanner, husholdningsavfall – kastet tankeløst i elven. Ofte var hun ledsaget av venner og samfunnsmedlemmer, men om ingen dukket opp gikk hun alene og samlet avfall og lyttet. Opprinnelig var hennes hensikt åpenbart politisk: å fungere som en katalysator for miljøbevissthet til tross for at én manns handling som det å rense elven, kan lett bli oppfattet som nytteløst. Med tiden forandret hennes hensikt seg til å bli en prosess av ærbødighet, av å være med elven. En vesentlig del av prosjektet var å notere ned sine inntrykk fra hvert evenement.

great_cleansing_mazeaud
8
“Kunst i det offentlige rom” er blant de mest omstridte begrep som finnes, hovedsakelig fordi det vanskelig lar seg avgrense og definere. Som oftest menes det en type kunst som kjennetegnes av gitte sosiale og kunstneriske konvensjoner, slik som museal kunst. Forskjellen ligger i plasseringen av kunstverket, som i tilfellet kunst i det offentlige rom befinner seg utenfor eller på utsiden av etablerte formidlingsinstitusjoner som museer og gallerier, eller private hjem.
Det finnes også forståelser av kunst i det offentlige rom som søker seg bort fra de tradisjonelle visningsstedene og som legger strategier for å komme i direkte kontakt med publikum. De er å regne som en bevegelse for kulturelt demokrati, en kritikk av homogeniteten i den herskende kulturen som er dominert av næringslivet og bare er til nytte for veldig få, selv om den har stor innflytelse på de fleste (Lucy Lippard). Disse praksisene er som regel seg selv bevisst den radikale forandringen moderniteten har tilført den sosiale rollen som både kunst og kunstnere hadde tidligere. De gir uttrykk for en tilstand det gamle vokabularet av konvensjoner ikke har gloser for å beskrive – som for eksempel å skape rom for innblanding og diskusjon rundt utviklingen av sjøkanten i Trondheim. Mange befinner seg et sted imellom ytterpunktene.
9
Trondheim Open 2012 (TO) var et godt arrangert og vellykket evenement. Forhåpentligvis har det gitt kunstnere, studenter og institusjoner inspirasjon til deres videre arbeid. En serie med seminarer presenterte ulike tilnærminger av nyere kunstpraksis som henvender seg til offentligheten; Et genialt pedagogisk opplegg i form av graffiti-verksted har hjulpet en gruppe ungdommer til å formulere og sette ut i livet sine egne budskap; Mye annet har vært rammen for en hyggelig og engasjert stemning. De synspunkter og erfaringer TO ga resonans til, har beveget byen litt lenger ut i verden.
10
I over et halvt århundre har samfunnet og urbane områder gjennomgått radikale forandringer. Utopiene til de tidligere velferdsstatene om å bygge opp et planlagt, velfungerende samfunn, har til en viss grad blitt gjennomført. Likevel har prosjektet blitt ledsaget av en mengde uforutsette konsekvenser, endringer, mislykkede resultater og utviklinger, at prosessen i dag ser ut til å istedenfor ha bidratt til uventede og utilsiktede løsninger. Gamle bydeler, industri- og jordbruksområder har blitt omdannet til kjøpesentre eller til steder tilrettelagt for fritidssysler; Bydeler som før var anvendt til moderne boligkomplekser med et mangfold av tjenester, har utviklet seg til å bli gettoer for en bestemt sosial eller etnisk gruppe, hvor kvalitetsnivået på tjenestene er sunket dramatisk.
Arealer som tidligere var allmenneie, har blitt re-territorialisert av private aktører. Utenfor de planlagte og designede offentlige rom har nye offentlige rom dukket opp der man ikke forventer å finne dem; Byutviklingen på lokalt, regionalt og globalt nivå ser ut til hovedsakelig å være styrt av næringslivet. Disse omveltningene er fortsettelsen av det som fulgte den industrielle revolusjonen.
Da disse prosessene av de fleste blir oppfattet som ugjenkallelige og like naturlige som været, kan vi lure på hva som ligger til grunn for en slik enhetlig oppslutning. Det gjorde jeg sist jeg tok en spasertur i Bjørvika i Oslo.
11
Å alltid være på farten (on the fly) er liksom vår epokes nøkkeltilstand. Det er noe med en bevegelses- handlingsfrihetsangst som ikke vil gi slipp på oss. Enkelte bor femti år en plass uten å slå røtter. Andre kan ikke være der røttene deres er.
12
Bildet en moderne bedrift liker å utstråle, er sin egen frigjøring, eller kall det autonomi eller uavhengighet, fra en geografisk tilhørighet. Det norske konsernet Sapa har hovedkontor i Lausanne i Sveits, og ytterlige kontorer, gruver, smelteverk og produksjonshaller spredt mellom de fire kontinentene. Et mektig syn. Tegnet på verdenskartet er hvert av disse stedene et knutepunkt i et globalt nettverk som minner om et brettspill.
Den globale økonomien flyter ikke fritt i verdensrommet og investeringene trenger å bli forankret i et bestemt geografisk område. Lokale myndigheter rundt omkring i verden stiller arealer og ressurser til disposisjon til utviklingen av økonomien men frykter at hvis de bruker sin suverenitet ved å kreve skatt eller begrense nedbemanning, eller stille krav til miljøvern og etterlyse ansvar for de lokale samfunnene, kan bedriften like greit flytte brikken sin en annen plass på brettet.
Stedene har i virkeligheten makt, og deres sosiale og kulturelle geografi er ekstremt betydelig for investorenes utviklingsprogram.
13
Byen gjennom kunstnerens prisme: en prisme som splitter lyset i ulike farger, regndråpen som danner regnbuen. Om vi bytter substantivet “lys” med stedsnavnet “Brattøra” kan dette prismet formidle for eksempel frie arealer og mangfold av perspektiver kontra privatisering og ensartethet: det kan bli ordlyden i byens utviklingsprogram for det neste tiåret.
14
Den pågående utviklingen av sjøkanten i Trondheim har i årevis vakt engasjement hos byens kunstnere. Om eventuelle krav eller forslag vil bli hørt eller oversett er ikke godt å si. Velger kunstnerne å investere kompetanse og engasjement i å forstå og motarbeide forandringene for å ta hånd om bymiljøet? Eller bestemmer de seg for at den planlagte byutviklingen uansett bare er positiv og spennende å være med på?
For all del, ta en tur mellom Brattøra og Nyhavna, og ta gjerne noen bilder: det vil hjelpe hukommelsen.

 

 

Link til Trondheim Open 2012