Barna kommer ut av skolen blide og glade, saktegående eller løpende, de hilser høylytt, skubber og holder hverandre i hånden; de sykler eller blir kjørt hjem i en stor, mørk bil ført av en sjåfør med hvite hansker.

I mellomtiden inn i deres hoder er det kommet et begrep som vanskelig vil la seg forandre i deres liv: blant de tingene de har lært er at kunst åpenbærer seg i malerier, skulpturer, dikt, arkitektur…

At maleri er noe som er malt med oljefarger på lerret, at skulptur er noe lagd av marmor eller bronse og har tre dimensjoner, at poesi er det med rim, at arkitektur… At den skjønneste kunst er den fra fortiden, at moderne kunst tar slutt med Impresjonismen, at billedkunst etterligner naturen, at det må være et innhold i malerier og skulpturer (en litterær fortelling) ellers er det ikke kunst.

Det er tilstrekkelig å besøke et ordentlig museum for å bli klar over hva visuell kunst er for noe, på hvordan malerier og skulpturer skal se ut, selvfølgelig med respekt for ulike sjangre og epoker (vår egen tidsepoke foruten).

Men da de samme barna går og ser en samtidskunstutstilling står de plutselig foran en skulptur som er helt flat, så flat at sett fra siden forsvinner den; eller et maleri, der tykkelsen har en viss kommunikasjonsverdi, med store elementer malt og klistret på som stykker ut av veggen. Like fullt er det tykke bildet rammet inn med glass og gullramme og den flate skulpturen står på pidestall. Hvordan skal de se på det?

Dette er ennå ingenting i forhold til det de kan komme til å møte senere: et kjempestort maleri (veldig dyrt, som bare rikinger kan kjøpe til stuen til villaen på landet) av den sosiale protesten som viser fattigslige landarbeidere sparket i hjel av kapitalistene, malt i impresjonistisk/kubistisk stil, med voldsomme farger og penselstrøk men ikke desto mindre meget naturtro, slik at alle kan forstå det, selv om det er et unikum. Eller en annen type opprørsk bilde lagd av avfallsbiter, med filler og skrapjern (det finnes også skulpturer av denne typen) slengt ned med forakt og samtidig malerisk sans: nok et unikt stykke kunstverk som skaper en perfekt kontrast til sølvtøyet i krystallmonteret ved siden – i et godt borgelig hjem som viser hvor barmhjertige er eierne mot slemme kunstnere.

Hvorfor slipper vår epoke ut lignende kunstverk?

Et maleri glatt som en skapdør. En gjennomsiktig plastboks full av brukte gebisser; en svarttrost oppi en eske, signert av opphavsmannen; ti halvkilo tunge esker; en mannekeng for butikkvinduer klint til med hvitt; en pakke lerret surret inn med hundretusener av forskjellige tauverk; en maskin som tegner kruseduller; et bildet lagd ved å søle maling på lerretet; et 3×4 meter stort postkort med utsikt fra Inverigo; en 12 meter høy skulptur av en tannkremtube; en oppblåst detalj fra en tegneseriestripe.

Kan hende dette er et speilbilde av samfunnet vårt, hvor de som sitter bak spakene og styrer er udugelige, hvor svindel er hverdagskost, hvor hykleri er forvekslet med respekt for de andres meninger, hvor forholdene mennesker imellom er falske, hvor korrupsjon er regelen, hvor skandalene blir dysset ned, hvor det lages tusenvis av lover og ikke en eneste respekteres?

Men hva sier kunstkritikerne, de som har tatt på seg plikten til å formidle disse problemstillingene og gjøre dem allmennkjent? Jo, de sier at dette handler om det frontale skues lyriske sang som unngår den tredimensjonale språkføringen for å gjenvinne menneskets semantiske problemstilling til en ny dimensjon som befinner seg hinsides Kitschen, i en objektivert, leken og reversibel tid.

Derfor går alle barna samlet i flokk og roper ut sin sympati for Beatles samtidig som de bor i hus hvor gode gamle bilder fra 18 hundretallet henger fremdeles på veggen, slik de har lært det på skolen.

 

 

Bruno Munari (Milano 1907-1998), Arte misteriosa fra Arte come mestiere (Kunst som yrke), Laterza 1966

Oversettelse: Paolo Manfredi, 2003