burning-not

Til forskjell for maleriet, hvor representasjonen av det synlige var underordnet kunstnerens evne til å oversette naturen (den synlige verden) til form og tegn, er fotoapparatet et mekanisk middel som avskaffer alle kulturelle filtre og gir oss et troverdig speilbilde av virkeligheten.
Der maleriet betydde en langsom sortering, organisering og forenkling, tolkning av det synlige, stiller fotografiet seg fritt, og dokumenterer umiddelbart en usortert mengde av detaljer. Samtidig åpner fotografiet opp for muligheter. Alle kan fotografere. Vår verden er stappfull av bilder og signaler som vi er nødt å tyde, og av den grunn ofte overser. Fotografiet er en forbruksvare. Roland Barthes sier imidlertid at ”Fotografiet er i bunn og grunn subversivt, ikke når det skremmer, opprører eller til og med stigmatiserer, men når det er tankefullt, fylt av ettertanke”.
Hvor står William Egglestons arbeider?

Utstillingen på Galleri Riis byr på en anledning til å se nærmere på dem. Galleriets hvite vegger er bakgrunnen for et utvalg av bilder, tatt de siste tretti år, fra landskapet Eggleston hører til, Mississippi og byen Memphis i de amerikanske sørstatene.
Utstillingen er ganske omfattende, og bildene kan deles i ulike sjangere, som av og til går inn i hverandre: biler, lastebiler; naturmiljøer (trær, busker, hager); portretter av innfødte; stilleben av dagligvarer og interiører fra puber og hjem; bybilder; og så, men sparsomt, mennesker som befolker de samme ensomme miljøene som tiden har tært på. Det er litt morsomt å tenke på at også W. Faulkner kom fra det samme Mississippi som Eggleston kommer fra, og man kan ane en viss dialog mellom dem. Begge er opptatt av fenomenet tid, dens ustanselige forgjengelighet og den oppfatning som peker mot at fortiden spiller en helt avgjørende rolle i nåtiden. Eggleston skildrer en verden som tross alt overlever forfallet, en verden av dekadanse og fortid som den tropiske naturen absorberer raskt. Generasjoner av folk som tilpasser seg og går i hverandres fotspor uten å forandre det foreliggende, dukker opp av fotografiene. Elven som flommer over og inntar veier, bensinstasjoner, husstander, og menneskene som står tause og ser på under solen. Brente biler og biler ribbet for lys og vinduer, ligger forlatt på veikanten. Inngangen til en sexklubb. Reklameskilt, annonser, fargerike bensinstasjoner. Skoleflinke piker og tause gutter som sitter ved pulten. Familieportretter som grenser til det amatørmessige. En samling av bilder tatt med en upåklagelig teknikk printet på papir og pent innrammet. Dette er alt et kommersielt galleri kan ønske seg — i tillegg til gode kjøpere.
Men den besøkende som hadde forventet seg noe mer enn en perfekt utstilling, blir litt skuffet. Hva forteller disse fotografiene oss, hinsides det pittoreske, det skjønne melankolske Mississippi, landet med de enorme rasediskrimineringsspørsmål (som gjør denne delstaten til USAs u-land)? Man går fra bilde til bilde i håp om å finne et punktum, noen uttalt mening bak, eller klargjørende sammenheng i billedutvalget.
Et håndmalt skilt av ansiktet til en politimann brukt som målskive. En oversvømt bensinstasjon der fem menn ser seg rundt med vannet opp til knærne. Bak dem en halvoversvømt bil.
En hvit herre i svart dress med hendene i lomma, og en svart sjåfør (?) i samme positur men kledd i hvitt like bak ham, ved siden av en bil med døra oppe i en park om høsten. Et vann renner eller svømmer over i bakgrunnen. Begge ser på noe som skjer utenfor bildets rekkevidde. Vi får stadig noen antydninger som vi forsøker å anspore, men som likevel ikke peker i noen bestemt retning. Til du kommer til fotoet av en grill i en bakhage, sånne som de bruker til å koke levende kreps med i vann og chili. En nylig brukt øks ligger på det svartmalte apparatet som en advarsel. Bare øksa er i fokus på høyresiden av bildet, og den oransje gasslangen som slynger seg bak på det grønne gresset, er nesten en blodig antydning om et offer som er i vente. Objektivet berører her et land bygget av blod og jord. Eggleston forteller om en fortryllende verden som slår sprekker, men lar være å kommentere det han ser.

Tingvoll, 1.mai 2002

[ Utstilling av W. Eggleston i Oslo våren 2002, ved Galleri Riis]