asylum


Til Stig S.

1. Kamerablikket slår som en stålkule fra en side til den andre av rommet der individet er objektet under etterforskning. Hjemmet er her plattformen hvor individualiteten deformerer seg i forsøket på å finne en eksistensiell stabilitet. Vi følger med hva som skjer gjennom nøkkelhullet. Vi er voyeurs, beskuere som selv er nedstyrt i kaoset av hverdagen, underlagt myriader av fornemmelser vi ikke lenger legger merke til fordi altfor kjente, altfor vante. Og slik som blikkene våre er vi også flyktige, åpne for alle forførelser av en verden som egentlig ikke ødsler sødme, men med vissheten om at vi er bare dette, og at vi er det i et latterlig kort tidsrom.

[The camera’s eye shoots a steel bullet through the room where the individual is the investigated object. Home is here the platform where individuality becomes deformed itself, in the attempt to find an existential stability. We watch through the key-hole, turned into voyeurs, stuck inside the chaos of everyday life, submitted to myriads of inputs to which we do not lend more attention because too familiar to be notice, too usual. And like our glances, we too are fleeting, open to all seductions from a world that don’t waste sweetness really, knowing that this is all we are, and that we are it in a ridiculously short time-span.]

2. H. har sydd damekjoler i kamuflasjetekstil og mønstrene som opprinnelig var produsert til jakt- og fritidsplagg kommer inn igjen i den hverdagslige bekledningen på et forunderlig vis. Kamuflasjen tenkt i overført betydning og anvendt til saker knyttet til det menneskelige samfunnet, kan plutselig få en helt annen verdi: fra ideologisk eller politisk og økonomisk kamuflasje, til den enkeltes behov eller ønske om å gå i ett med omgivelsene — forsvinne.

[H. has sewn women’s dresses using camouflage material, and the patterns which were originally produced for hunting and sporting return in the daily clothing in an unexpected way. The camouflage thought in metaphorical sense and adopted to the human society suddenly can acquire an other value, from an ideological, political or economical camouflage, to the individual need or desire to disappear into the background, vanish. Or perhaps it is the imprint of a social imaginary which in the landscape finds a shelter from a too complicated present.]

3. Lokaliseringsøvelse: I heim m1 (norr heimr) sj: verden i denne h-en. II hjem (jur.) brukes om et fast oppholdssted i motsetning til et midlertidig.

Den globale forskyvningen av befolkninger fra rurale til urbane områder – fra jordbruk til industri – gir form til nye geografier, og menneskene i bevegelse danner hybride territorier og lokaliteter som fletter seg med gamle, kulturelt homogene grenser. Hva er et ”hjem” i en verden av globale forbindelser som minner oss om at hvert sentrum eller hjem er noen andres periferi eller diaspora? Å vende hjem medfører en forflytning til og fra steder: mot ett sted som hører hukommelsen til, fra et annet som er nåtid (men som snart igjen skal bli minne). Man overrasker seg selv i å rote i støvet av glosene til et foreldet vokabular. ”Hjem” er nå en misforståelse gjengrodd av erfaringer, hendelser, møter, steder hvor vi stadig vekk blir omplassert: et ikke-sted. Kanskje det er nettopp her vi hører hjemme.

[Location exercise: I home (norw: m1 heim – from norr heimr): the world. II a. An environment offering security and happiness. b. A valued place regarded as a refuge or place of origin.
The global displacement of populations from rural to urban areas – from agriculture to industry – shapes new geographies, and people in motion form hybrid territories and localities mingling with the old, cultural homogenous boarders. What is «home» in a world of global connections where every center or home is someone else’s periphery or Diaspora? Returning home involves movement to and from places: Towards one place belonging to recollection, from another which is the present (but which soon will return to memory). You find yourself searching in the dust of an out-dated vocabulary. «Home» becomes a misunderstanding from muddled experiences, events, meetings, places where we find ourselves in constant dislocation : A non-place. Maybe that’s where we all belong.]

4. Fordi vind og regn fra havet slår hardt på, er veggene som vender mot sydvest her på Vestlandet oppsiktsvekkende knappe med vinduer og åpninger i det hele tatt. Når M. velger å peke på akkurat dette aspektet gjennom en hel serie med bilder av avstengte vegger omringet av velstelte hager, rettes vår oppmerksomhet på miljøet vi har bygget rundt oss.
Veggenes forbausende umeddelelighet vekker deretter en spontan mistanke om at den fotografiske beskrivelsen egentlig er en kommentar til folks forhold til verden. Inntrykket forsterkes når vi vet at bildene er tatt fra fraflytningstruede områder: kanskje gjenstår bare vakuumet bak de veggene – fordi dagliglivet som forsvinner fra utkantstedene erstattes med en vaklende tilstedeværelse, den som et feriested kan by på.

[Because rain is pouring and winds from the ocean are raging in the western parts of Norway, the walls facing southwest are seldom equipped with windows. When M. points at this aspect through a series of pictures depicting closed-off walls and well-kept gardens, our attention is drawn towards our environmental surroundings. The walls’ astonishing incommunicability lead us spontaneously to suspect that the photos truly comment the people’s attitude towards the world. This impression deepens when we understand that these pictures show areas threatened by depopulation: Perhaps behind those walls the void one is alone, because the daily life disappearing from the outskirts is substituted by an unstable presence – the one which a holiday place can offer.]

5. G. har videodokumentert vennskapet med Karl Wærøs, mannen som lever et sparsomt liv på sin gjengrodde gård og som underholder sine gjester med gamle historier og gamle salmer sunget med innlevelse – i vissheten om at livet hans snart skal bli til støv. Prosjektet har pågått i flere år, og er et vitnemål om en forgangen og tapt lokal verden. Fortellingen om Karl og hans særegne tid og levemåte bringer et perspektiv i vår historieløse nåtid hvor vi omformes til stadig bedre forbruksenheter.

[G. documented on video her friendship with Karl Wærås, a man living a frugal life at his overgrown farm, entertaining his guests with old stories and old hymns sung with empathy – with the certainty that his life soon will turn into dust. The project has taken some years, and testifies a world bygone and lost. The video not only testifies a local world attached to farming, with a taste of fairy-tale because it belongs to a lost era. The story about Karl and his special way of life, suggests a perspective in a time without a sense of past like the present age, where we are transformed in better and better units of consumption.]
(2007)

Link to other translations