Tingvoll kunsthall, The Art Space in the Middle of Nowhere (Kunstjournalen B-post nr.1, 2008, Bergen Open)

Bytt ut ordet «geografi» med ordet «kunstverden» eller «kultur», og du vil få en interessant likning.


How we see things and places is not a secondary concern, but primary. [Robert Smithson]

Da jeg for første gang kjørte fra Østlandet til Tingvoll på Nordmøre i 1999, så ikke veien som slynger seg milevis mellom fjell, skog og fjorder ut til å ta slutt. I løpet av reisen vek beundringen av de vakre naturomgivelsene for tvilen om hvorvidt dette var riktig vei. Omsider åpnet det seg en lysning i det folketomme landskapet. Spredte bygninger mellom plener og jorder, omringet en våg.

I mange år har dette landskapet, beliggenheten og den sosiale og kulturelle konteksten til bygda, vært sentrum for en mengde refleksjoner omkring min posisjon i verden og det jeg gjør i relasjon til den. Tingvoll og Møre og Romsdal fylke var nok et møte med Norge; med en ny dialekt, et nytt klima, og en kontekst som ikke var den jeg hadde blitt fortrolig med på Lillehammer, de årene jeg hadde bodd der.
Og jeg likte det jeg så. Det var tross alt en forandring, et nytt miljø, nye muligheter, nye utfordringer.
De som husker 90-årene fra denne siden, dvs. som utlending eller bare som et følsomt og årvåkent menneske, husker også at det var en beklagelig periode der forvirringen til en epoke på rask vei mot globalisering ble forsøkt leget med en massiv revival av nasjonalromantisk rus som, lik Riksvei 70, aldri så ut til å ta slutt. Krigen i Jugoslavia hadde innledet det nye millenniet. Senere fikk vi vite at president Clintons teppebombing skulle demme opp for diasporaen av flyktninger (lykkejegere?) i retning det «moderne» og velstående Europa, som inntil da hadde bemerket seg med enestående politisk handlingslammelse.
Den kalde krigens slutt etterlot seg et oppsiktsvekkende ideologisk tomrom, og folk visste ikke lenger hvordan de skulle oppdra barna sine. Ideologienes fall ble et generelt bevis på hvor skrøpelig grunnlag de var bygget på.

Markedsøkonomien oppløser gradvis nasjonale grenser og eierskap til ressurser. Jordens gjenoppdagede rundhet åpner opp for befolkningsforskyvning. Mennesker i bevegelse danner nye geografier. Etniske konflikter og fremmedfiendtlighet (ofte umotivert) ble kringkastet av nyhetssendingene, og redselen for «det andre» ble en del av borgerens hverdag og verdensanskuelse. Og varmen, og tryggheten man anstrengte seg for å finne i ensartetheten[1] er ikke annet enn ytterligere et symptom på det Hannah Arendt, fra det indre av Det korte århundret,[2] beskrev som «fenomener av privatisering, dvs. […] tilstander der ingen lenger kan se og høre eller bli sett og hørt…», hvor «enhver [er] innelukket i sin subjektivitet, som på isolat», en subjektivitet som «ikke blir mindre subjektiv og de erfaringene som gjøres her ikke mindre singulære av at de multipliseres i det endeløse».[3] Det man stod i fare for å miste i hverdagen, søkte man å finne i en tapt fortid. I utkanten av byen minnet nye boliger teatralsk om arkitektur fra svunne tider.
I dag ser vi en annen arkitektur reise seg i utkanten av byene. Kjøpesentre i glass, lette strukturer i metall og plater og vide publikumsvennlige parkeringsplasser. En utstrakt bruk, i det urbane miljøet, av normerte offentlige rom,[4] kan settes i sammenheng med en internasjonal politikk som ved å stenge grensene gir lokale og utilstrekkelige svar på spørsmål som har opphav i global ubalanse.

Da jeg arbeidet med å definere mitt prosjekt, som senere munnet ut i Tingvoll kunsthall, var det territoriet som organisk fenomen som interesserte meg. Simpelthen fordi jeg ikke kan se bort fra virkeligheten jeg har omkring meg – den virkeligheten jeg må forholde meg til, om jeg skal utvikle en diskurs i praksis. Prosjektet, som lokaliserte en «global» kunstpraksis i en spesifikk lokal sammenheng, var resultat av mitt påtrengende behov for å skape handlingsrom til en selvstendig kulturproduksjon. Hvorfor er det ikke mulig her, undret jeg, å utvikle en anstendig diskurs omkring samtidskunst? Er det folketallet? Er det på grunn av den geografiske beliggenheten? Og skal geografien i så fall avgjøre hva jeg tenker og hva jeg gjør? Hva med de kulturelle stimuli vi får, og våre kulturelle referanser? Blir de ikke formidlet her som andre steder av masseinformasjonsteknologien, og er de ikke dermed nøyaktig de samme som alle andre mennesker får? Er utkanten et geografisk sted eller en mental tilstand? Om det er en mental tilstand, altså en konstruksjon, er dette noe som kan dekonstrueres og erstattes med andre oppfatninger? Noe som er mottakelig for forandring?

Det jeg ønsket var muligheten til å utøve intellektuell nysgjerrighet, og frihet til å utvikle en nåtidig uttrykksform som kunne gi erkjennelse og svar, eller stille spørsmål på høyde med tiden og situasjonene jeg opplevde. Å flytte fra situasjonen uten videre (med alt det innebærer), visste jeg av erfaring var en feilslått strategi. Hadde jeg formulert problemstillingen som en strid mellom sentrum og periferi, eller mellom by og land, ville den ha begrenset seg til en distriktspolitisk klage. Jeg ville ha fastlåst meg selv og mine argumenter i en ghetto, og stengt adgangen til kjernen av en videre forståelse.

Tingvoll, et desentralisert urbant område med lav befolkningstetthet som utvikler seg uten struktur,[5] relasjonen og avhengighet til byen (hva gjelder arbeidsplasser og tilfredsstillelse av kulturelle, kommersielle og helserelaterte behov), avstandene mellom stedene og bevegelsen av folk til og fra byen, var interessant for meg. Det minnet meg om at den hierarkiske oppbygningen av territoriet (dvs. maktforholdet mellom et selvreferensielt[6] sentrum og en udefinert periferi som ikke er i stand til å produsere selvstendig erkjennelse) er sammenfallende med øvrige sosiale hierarkier.

En forunderlig ekstraterritorial geografi
Masseinformasjonsteknologien, raske transportmidler og relativ infrastruktur har oppløst skillet mellom det nærliggende og det fjerne, og derigjennom forvirret den alminnelige fornemmelsen av rom slik at geografiens endelikt (the end of geography — Jfr: Paul Virilio) har blitt et begrep. Utvekslingen mellom byen og bygda, en dynamikk som splitter innbyggernes liv mellom atskilte steder, reduserer Tingvoll til et gjennomfartssted, fordi offentligheten – det stedet der hvor våre kulturelle referanser blir til – befinner seg andre steder enn der vi er. Slik er Tingvoll en bit av det moderne Ultima Thule,[7] der grensene mellom her og hvor som helst er diffuse – et utvidet ikke-sted [8] – hvor atmosfæren er tett og overvåket, like utsatt og sårbart, like åpent for påvirkningene fra hendelser som finner sted på den andre siden av kloden – og like delaktig i den pågående utviklingen. Heller ikke i denne avkroken slipper du unna.

Diskontinuiteten i geografien, som før moderniteten var ansett for å være årsaken til kulturell differensiering mellom folkegrupper,[9] har veket for entropien[10] av steder, mennesker og situasjoner; en forunderlig og ekstraterritorial geografi, som ikke faller sammen med den fysiske, der lokalitetene er «fratatt sin mening og evne til å definere en identitet».[11] Det lokale, i en globalisert sammenheng, blir dermed vrangsiden av et sentrum i stadig omforming og bevegelse.[12]
Bytt ut ordet «geografi» med ordet «kunstverden» eller «kultur», og du vil få en interessant likning.

Aprilsnarr
Men hvordan etablere en diskurs uten et dynamisk visningssted?
La oss vende tilbake til Tingvoll. Busstoppet I Midtvågen ligger foran et næringskompleks eid av konsernet Coop Orkla, opprinnelig bygget i sosialdemokratisk stil. De store butikkvinduene til det tidligere postkontoret, er som hull i fasaden. Da det i april 2007 ble kjent at jeg hadde planer om å starte et galleri for samtidskunst her, var det flere som trodde det var en
aprilsnarr. Noen måneder før hadde jeg forsøkt å gi prosjektet en institusjonell forankring, uten å lykkes. Jeg hadde en plan, som var å problematisere det lokale i en global sammenheng, og jeg hadde klart å samle noen kunstnere rundt dette. I postkontorets lokaler konkretiserte prosjektet seg straks til en erfaring.

Jeg hadde seks til åtte måneder til rådighet til å drive fram et forskningsprosjekt, og sikre kvaliteten til neste steg i prosjektet, utstillingen «Arrivals/Departures – Global Experiences in a Local Context».
Planleggingen av kunsthallen hadde begynt før jeg visste om det var mulig å leie lokalene. Da jeg omsider, i begynnelsen av mai, inngikk en avtale med Coop om vederlagsfritt å få låne postkontoret i seks måneder, skjøt prosjektet fart. Budsjettet var stramt. Med noen malingsrester jeg hadde hjemme, ble 70 kvm kontorlokale omdannet til galleri.


Den økonomiske knappheten var en ulempe, men de kreative løsningene den inspirerte til, ble en del av profilen til kunsthallen, prosjektet og stedet. Kunstnerne som engasjerte seg i prosjektet var i hovedsak lokale, og jeg håpet at vi i samarbeid skulle kunne skape forandring i en stillestående situasjon. Men det at de fleste kunstnerne hadde tilhørighet til samme geografiske område var også en utfordring, siden deres fellesetniske bakgrunn kunne hindre det mangfoldet av synspunkter og erfaringer som prosjektet var avhengig av. Men Cristina David (Romania) og Sada Tangara (Mali/Senegal) – to kunstnere som opplever globaliseringen på huden – bidro betydelig til dekonstruksjonen av synspunkter som hele tiden stod i fare for å bli avgrenset til det regionale. Kunsthallen ga lokale kunstnere en arena
for tverrfaglig eksperimentering, mens publikum, som i utgangspunktet ikke var særlig tiltrukket av samtidskunst, fikk oppleve uttrykk som vanligvis ikke når lenger enn til en gruppe spesielt interesserte. Kunst som kommunikasjon ble kjernen i dialogen mellom publikum og kunstnere; noe som åpnet og demokratiserte forholdet mellom partene.
De enkelte verkene og utstillingen i sin helhet ble ikke presentert som estetiske varer, men ble satt i relasjon til tematikken de inngikk i. Og god formidling og kontekstualisering ga publikum nøkkel til forståelse. Denne åpenheten knyttet et kjernepublikum til aktivitetene måned etter måned. Det er her kunsthallen gjorde en forskjell; den ble et sentrum for kulturelle oversettelser.

I sin første utforming skulle Tingvoll kunsthall inkludere ulike samfunnslag i sine evenementer; gjerne ved å tilrettelegge aktiviteter for beboerne på det lokale asylmottaket. Som utvekslingssenter for marginale kunstprosjekter kunne kunsthallen ha utviklet seg til en permanent, interlokal plattform for aktivistisk kunst. Den korte levetiden til visningsstedet har foreløpig satt en stopper for dette. Med noen måneders avstand ser det hele ut til å ha vært et forsøk på å binde noe sammen, skjelne noe fra noe annet, se forskjeller og sette spørsmålstegn ved konvensjonelle oppfatninger. Men kunsthallen var også materialiseringen av en langsom prosess av gjenvinning og oversettelse, der mange fragmenter ble samlet inn og limt møysommelig sammen. For meg var denne intense erfaringen en tvingende nødvendighet, men det viste seg også å bli en pause fra den unntakstilstanden som Giorgio Agamben har gitt navnet Homo sacer.

Tingvoll kunsthall produserte ni utstillinger. Et utvalg av verkene fra åtte av dem, ble til «Arrivals/Departures, Global Experiences in a Local Context», Molde, januar/ februar 2008). En strammere versjon av utstillingen ble vist ved Sunndal Kulturhus (mai 2008). «Arrivals/Departures» var et orkesterverk som besto av 51 enkeltverk: Med sine særegne stemmer dannet de klanger; med kustnersenterets lokaler som historisk resonansrom. Galleriet var ikke bare en ramme om utstillingen, men en integrert del av den. Utstillingen forholdt seg stedsspesifikt til utstillingsrommet.
«Arrivals/Departures» kretset rundt to ekstremiteter representert av Gunn N. Morstøls video Karl (i underetasjen), og My Best Friends av Cristina David (i grunnetasjen). Der Karl framstår som et fragment av en tapt verden knyttet til jordbruket, er det i My Best Friends det globale som gjelder. Disse perspektivene ble utvidet historisk ved å knytte Kurt Schwitters minne til utstillingen. Fra vinduene til KMR kan du se Hjertøya, hvor den tyske avantgardkunstneren oppholdte seg først som turist, siden som flykting fra nazismen på slutten av 1930-tallet.

«Arrivals/Departures» var et poetisk forsøk på å fornye kulturens evne til å produsere erkjennelse i vår tid. En tro på at samtidskunst kan bidra til forståelse og forsoning ved å tydeliggjøre motsetningene som følger av sosiale og kulturelle endringer. «Arrivals/Departures» var en oppdagelsesreise i samtiden; en verden i stadig forandring, der menneskene alltid er på vei til eller fra noe med sitt forråd av minner i kofferten.

Noter
[1] Arendt, Hannah, L’umanità in tempi bui – Riflessioni su Lessing. Milano, Raffaello Cortina Editore, 2006. (On Humanity in Dark Times. Thoughts about Lessing. New York, Harcourt Brace, 1968).
Arendt vender stadig tilbake til dette emnet. Se også Vita activa, [1958], Oslo, Pax Forlag, 1996.

[2]Hobsbawn, Eric J., Age of Extremes. The Short Twentieth Century, 1914-1991. UK, Random House, 1994.

[3] Op.cit. Arendt.

[4] «Et rom er ‘offentlig’ når det tillater menn og kvinner å gå inn uten at de tidligere har blitt valgt ut for adgangen». Zygmunt Bauman, Fiducia e paura nella città [Trust and Fear in the Cities], Milano, Paravia Bruno Mondadori Editori, 2005. Min oversettelse.

[5] «Every site glides away toward absence. An immense negative entity of formlessness displaces the center which is the city and swamps the country. […] An effacement of the country and city abolishes space, but establishes enormous mental distances. What the artist seeks is coherence and order – not ‘truth’, correct statements or proofs. He seeks the fiction that reality will sooner or later imitate.» Robert Smithson, Passaics monumenter, sitert i Tom Nielsen, Formløs, Den moderne bys overskuds-landskaper, København, Arkitektskolens Forlag, 2001.

[6] Som erkjenner seg selv og sitt ståsted uavhengig av det som ligger utenfor sin rekkevidde.

[7] Ultima Thule ble i antikken kalt et område «bortenfor verdens grenser» i det ekstreme nord. Det mytiske området hvor utviklingen av tid og rom opphører, har satt i sving forestillingsevnen til folk helt opp til våre dager.

[8] «If a place can be defined as relational, historical and concerned with identity, then a space which cannot be defined as relational, or historical, concerned with identity will be a non-place.» «But nonplaces are the real measure of our time; with the aid of few conventions between area, volume and distance – by totaling all the air, rail and motorway routes, the mobile cabins called ‘means of transport’ (aircraft, trains and road vehicles), the airports and railway stations, hotel chains, leisure parks, large retail outlets, and finally the complex skein of cable and wireless networks that mobilize extraterrestrial space for the purpose of a communication so peculiar that it often puts the individual in contact only with another image of himself.» Augé Marc, Non-places: introduction to an anthropology of supermodernity [1992], London/New York, Verso, 2006.

[9] Lévi-Strauss, Claude, Race et histoire – Race et culture, UNESCO 2001. Trondheim, Tapir Akademisk Forlag, 2003.
Deleuze, Gilles/Guattari, Felix, Anti-Ødipus [1973]. Oslo, Spartacus Forlag AS, 2002.

[10] Angående entropi og kunst: Arnheim, Rudolf, Entropy and Art, An Essay on Disorder and Order, Berkley, University of California Press 1971. Entropi var også nøkkelen Robert Smithson brukte for å forklare forandringer i byrommet. Crf. note 6. Flam Jack (Ed.), Robert Smithson: The Collected Writings, Berkley, University of California Press, 1996.

[11] Bauman, Zygmunt, Dentro la globalizzazione, Le conseguenze sulle persone, Bari, Laterza 2001-07. (Globalization. The Human Consequences, Cambridge-Oxford, Polity Press-Blackwell Publishers Ltd., 1998).

[12] «There lies the great globalitarian transformation, the transformation which extraverts localness – all localness – and which does not now deport persons, or entire populations, as in the past, but deports their living space, the place where they subsist economically. A global de-localization, which affects the very nature not merely of ‘national’, but of ‘social’ identity, throwing into question not so much the nationstate, but the city, the geopolitics of nations.» Paul Virilio, The Information Bomb [1998] London/New York, Verso, 2005.

*Opprinnelig publisert i Kunstjournalen B-post nr.1_2008 som Globale svar fra marginale situasjoner